Pris på mat

Å hoppe bukk over særnorske avgifter og høye tollmurer når man diskuterer hvem som har skylda for høye matvarepriser, er som å stikke av når regninga kommer på bordet. - Mette Fossum Beyer

Kronikk i VG 26. mars 2015 av Mette Fossum Beyer, direktør kommunikasjon og samfunnskontakt REMA 1000.

En uavhengig økonomisk studie av hele bransjen ble gjort i 2001 da Bjarne Håkon Hanssen var landbruksminister. Han hadde lenge lagt skylda på det han kalte matbaronene. Men resultatet av undersøkelsen ble ikke helt som ventet. Andre aktører enn matvarekjedene ble pekt på som fordyrende mellomledd.

Det er igjen gjort harde forsøk på å legge skylden på dagligvarekjedene for de høye matvareprisene. Som representant for den nå minste aktøren blant hovedaktørene er det underlig å se hvor lite kunnskap man baserer seg på når man fra politisk hold igjen kaster seg ut i debatten.

Blame game

Se for deg en debatt om telepriser i Norge. Hvis man mente prisene var for høye – går man til angrep på de som har de høyeste eller de laveste prisene?
Siden REMA 1000 åpnet den første butikken i 1979 har vi hatt en stigende kurve i antall butikker, omsetning og markedsandeler – og vært den sterkeste bidragsyteren til lave matvarepriser i Norge. Det har vi klart fordi vi er opptatt av å holde kostnadene nede, og drive effektivt.

Vi reagerer på at det fremstilles som om matvarekjedene sitter igjen med all fortjeneste.

Dagligvareleverandørenes Forening, DLF, bestilte nylig en marginstudie fra Oslo Economics. I forbindelse med fremleggelsen etterlates det et inntrykk av prisvekst på matvarer skyldes uforholdsmessige høye marginer fra kjedenes side. Dette stemmer ikke for vår del. Vi har hatt omlag samme driftsmargin siden vi startet i 1979. Og dagligvarebransjen har lavere fortjeneste enn mange andre markeder. Det er de store volumene og et svært kostnadsbevisst system som bidrar til gode resultater.

Det er et behov for en uavhengig økonomisk studie av hele verdikjeden og de politiske rammevilkårene. Konkurransetilsynet og en rekke forskere har i lang tid dokumentert at høye norske matvarepriser i hovedsak skyldes politikk og ikke butikk.

Vi ønsker ikke en dramatisk omlegging av norsk landbrukspolitikk ved å fjerne tollmurer. Vi ønsker bare å påpeke det faktum at en slik politikk, som er støttet av alle partier i regjering i mange år, har en kostnad. Og den kostnaden er blant annet høyere matvarepriser, mindre vareutvalg og få aktører i markedet. Vi tar ikke til orde for en dramatisk omlegging av denne politikken i den ene eller andre retning, men vi synes heller ikke det er spesielt rettferdig at vi skal få skylden for konsekvensene av den heller. REMA 1000 gjør det også svært godt i Danmark som har et helt annet grensevern.
Vi lever godt med norske tollmurer – ja, det er sikkert mulig å hevde at det ikke bare beskytter bønder og matprodusenter, men også norske dagligvarekjeder mot konkurranse fra utlandet.  Det er ikke tilfeldig at ICA som den største aktøren i Sverige, ikke fikk det til I Norge.  Direktøren for Konkurransetilsynet Christine Meyer var tydelig på hvorfor: –  Hadde Ica kunnet ha med seg sine svenske avtaler inn i Norge hadde de hatt en mye sterkere konkurransekraft. Selv om Ica sikkert hadde gjort mye annet galt, er det norske importvernet den viktigste årsaken til at de ikke lyktes i Norge, sa Meyer under høstmøtet for Dagligvare-Norge I oktober.

Når den diskusjonen kommer, viker landbruksministeren unna – og plasserer heller blinken på noen andre.
Det er også andre faktorer som påvirker prisen på matvarer. Vi har noen av Europas høyeste merverdiavgifter, og vi har relativt sett høye særavgifter (alkohol, tobakk og sukker).  Dette nevnes ikke for å klage, men for å forklare sammenhengen. Dette er ordninger og avgifter som alle partier i Norge har forvaltet – fra SV til FRP.

Det er en enighet jeg har respekt for, men mener samtidig at de som har bidratt til at regningen på maten har blitt høyere ikke stikker av når regningen ligger på bordet. De burde heller blitt sittende og forklart hvorfor vi i Norge har valgt å organisere matpolitikken slik vi gjør. Matsikkerhet, mattrygghet, miljø, bosetting og arbeidsplasser er ord vi ofte hører når regningen ikke ligger på bordet. Det bør også kunne sies når regningen blir lagt fram.

Lov om god handelsskikk

Vi har vært åpne for lov om god handelsskikk siden den ble introdusert, og tror den kan bidra til å sikre større åpenhet og likere innkjøpsbetingelser mellom kjedene. Loven vil kunne ta bort mye av den mistenksomheten som er rundt bransjen. Det journalistiske ny-begrepet hylleavgift – er et begrep vi ikke kjenner betydningen av. Vi har ingen hylleavgift i REMA 1000. Vi tar ikke betalt for hylleplass, men fremforhandler rabatt på varene som bidrar til lavere priser til forbruker.

Den beste måten for en leverandør å komme inn i butikken på, er å ha et godt produkt med bred appell og som passer vår strategi om høy kvalitet, laveste pris og produsert og solgt på en ansvarlig måte. Forhandlingsmakt sitter på begge sider av bordet. For oss er det viktig at en ny lov ikke hindrer oss i å forhandle fram gode priser på vegne av våre kunder, og like god mulighet som i dag til å stille krav til leverandører. Dette kan for eksempel være krav om utfasing av palmeolje eller krav til salt- og sukkerreduksjon.

Det blir spennende å se om landbruksminister Sylvi Listhaug er like opptatt av lavere priser når hun nå skal vurdere målpriser ved årets jordbruksoppgjør, og om hun samtidig kan påta seg ansvaret for politikken hun forvalter.

Del artikkel